Islendingsagaer

Jeg fikk 30 min til å finne ut alt jeg kan om Islendingsagaer, dette er altså en ”deadline” oppgave. Her er fakta og andre opplysninger om islendingsagaer.

1200-tallet kom til å bli det rikeste århundret for middelalderlitteraturen på Island. Det store historieverket Heimskringla ble til i 1230-årene. I tillegg ble det skrevet sagaer om biskoper og stormenn i samtida. Mange regner likevel islendingesagaene som det mest originale bidraget fra Island i middelalderen. Omkring 1200 bodde det i overkant av 50 000 mennesker på Island. De fleste var etterkommere etter landnåmsmennene, utflyttere fra Norge som hadde befolket Island i landnåmstida fra 860 til 930. Landnåm betyr ”å ta land”. Vi kjenner til underkant av 40 islendingesagaer. Handlingen går som regel for seg i landnåmstida og fram til 1030, da kristendommen hadde festet seg, altså i en slags pionertid for befolkningen på Island. Hoverpersonene i sagaene er ikke konger, adelsmenn og prinsesser, men vanlige kvinner og menn på Island, riktignok av god ætt, men vi møter også vanlige bønder og treller. Handlingen foregår på Island, men også andre steder, for vi følger ofte hovedpersonene på reiser til andre land som Norge, Irland og England. Sagaene har ulik lengde. De lengste sagaene: Njåls saga, Egils saga og Sagaen om laksdølene, kan vi sammenlikne med omfattende romaner, og mange personer er med i handlingen. Andre sagaer er kortere slik som Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om Ramnkjell Frøysgode. Handlingen spinner gjerne rundt en konflikt mellom enkeltindivider eller mellom ætter. Å opprettholde æren var viktig for sagaheltene. En urett måtte derfor gjengjeldes, og på denne måten kunne mange mennesker bli trukket inn i en voldsspiral der drap var utgangen. Sagaene er likevel noe mer enn overfladiske skildringer av vold og drap, og det er nok grunnen til at de har fascinert lesere fram til i dag. Vi møter kvinner og menn i ulike situasjoner der mange slags følelser og mellommenneskelige forhold er å skildre: Kjærlighet, sjalusi, egoisme, raushet. Osv

Islendingesagaene er realistiske på en måte som skiller dem ut fra annen middelalderlitteratur. De handler om mennesker som har levd. Menneskene er ofte idealisert, og de utfører bragder på grensa av det mulige, men sagaene glir ikke over i rene eventyrfortellinger, slik mye annen litteratur fra den tida den gjør.

«Saga» har sammenheng med verbet segja, og kan oversettes med fortelling. Sagaene er sannsynligvis basert på en rik muntlig tradisjon, og det er omdiskutert om sagaene skal ses på som historie eller diktning. Begivenhetene fortelles i strengt kronologisk orden.